Dette er historien om en eventyrlig, lang og vakker skitur gjennom Jotunheimen – et av Norges fineste fjellområder. Ultra-varianten av Høgruta gir deg 10 000 høydemeter, 150 km og 15 topper over 2000 meter på 6 dager. Historien er fortalt av de to første pionerene som gikk ruta i 2014 – Bjørn Tjomsland og Henrik Wold Nilsen.
Etter noen flotte toppturer i Vang i Valdres sa Henrik: «Det hadde vært morro å gå «Jotunheimen Haute Route». Bjørn som hadde gått Haute Route i Alpene tidligere var ikke vanskelig å be. Vi ble enige om å dra når høytrykket la seg i april/mai. Vi tok utgangspunkt i ruten til Johan Wildhagen og Stian Hagen, men ønsket å legge til flere topper og utvide ruten vestover slik at større deler av Jotunheimen kom med. Det var heller ikke noe minus at det da ville bli flere høydemeter enn originalruten i Alpene.
Høytrykket kommer
Skjærtorsdag 17. april sender Bjørn SMS til Henrik om at høytrykket bygger seg opp over Jotunheimen. Henrik er på hytten ved Ustaoset med familien, men får straks grønt lys takket være raus familie og en sympatisk sjef som skjønner at dette er veldig viktig for Henrik. Som han selv gjentok noen ganger i løpet av turen: «man må benytte de positive sidene ved å være fri og frank og kunne dra på tur på kort varsel».
Da disse hendelsene fant sted hadde Bjørn tatt et år fri fra jobb og bodde i fjellet med familien. Kona Christin Oldebråten hadde nylig vært på 14 dagers tur til Månefjellene og hjembygda Mitandi i Uganda. Så for å få tur-regnskapet til å gå opp, kunne han nå utnytte alle dagene han hadde til gode og gjennomføre egne toppturer. Det praktiske ble raskt ordnet, og vi ble enige om å dra lørdag 19. april 2014.
Ruta: Jotunheimen Haute Route Ultra
DAG 1: Bessheim – Besshøe (2258) – Memurubu
18 km, 1250 høydemeter, 7.5 timer, 1 topp over 2000 meter
Vi møtes på Beitostølen, går i butikken og kjører til Bessheim. Kl. 12:00 starter vi og følger kvistet løype til østenden av Bessvatn. Det er vindstille, flere plussgrader og kokende varmt der vi trasker oppover. Vi er blitt enige om å gå jevnt, ta korte pauser og stoppe om det skulle bli antydning til gnagsår eller andre plager. Vi skal tross alt på langtur.
Vi er ikke alene på vei oppover, men de fleste andre har fjellski og lett sekk. De ser litt rart på oss – helt til vi sier vi skal stå ned på andre siden av Besshøe og fortsette slik i 6 dager. Da endres kommentarene til: «Er det ikke veldig bratt der da» – «pass på skred» – «ikke ta sjanser»…
Vi rundet rundt Bukkehøe ut på breen også opp Brue midt i bildet mot toppen.
Vi tar opp i skaret vest for Bessheimrundhøe og følger nord for ryggen rundt Bukkehøe. Det er fristende å dra opp på noen av høydene mot syd, men da må man bare ned igjen. Etter Bukkehøe drar man over Besshøbreen og opp Brue mot toppen. Siste del er noe brattere med helt grei stigning inntil vi står på toppen av Besshøe (2258 m). Utsikten her er fantastisk! Vi ser Surtningssue og toppene som er morgendagens mål i nordvest. Glittertind og Galdhøpiggen pekes også raskt ut. Sørover ser vi ned på Besseggen og bort til Tjørnholstind. Vi har brukt fem timer opp og er på toppen kl. 17:00.
Vi har lest litt om hvor vi bør kjøre ned og har bestemt oss for å følge vestryggen inntil vi er trygge på å kjøre inn i en renne mot nordvest. Vi er spente der vi spenner skiene på og kjører nedover det første slake partiet. Spenning går raskt over i lett frustrasjon. Det er for lite snø på vestryggen og vi kommer ikke ut i renner. Vi tar skiene av og går nedover i ura. Etter hvert setter Bjørn skiene på sekken mens Henrik finner noen kjørbare snøpartier på nordflanken. Ura er bratt men stort sett grei å gå. Snøflekkene er utfordrende fordi man vekselsvis treffer stein to cm under overflaten eller synker ned til knærne. Vi diskuterer om vi heller skal se etter renner på sydsiden, men velger å holde oss til planen fordi det uansett bør være mer snø i nordvest-renner. Tips: Det kan være smart å høre med folk som nylig har vært her fordi forholdene endrer seg fra år til år.
Bjørn: «Hvor bratt er det?»
Henrik: «BRATT».
Etter ca. 150 høydemeter kommer vi inn i en renne som ser brukbar ut. Henrik som har kjørt alpint tidligere prøver seg med noen hoppsvinger og forsvinner ned. Etter ca. 50 høydemeter stopper han opp. Bjørn roper og lurer på hvordan det ser ut nedover. «Bratt» kommer det fra Henrik. Bjørn er en erfaren tinderangler og hadde på dette tidspunktet vært på nesten alle toppene over 2000 meter. Men han har enda mye å lære som brattkjører. Oppvokst som han er på Sangvik-sletta i Søgne, tenker han at det hadde vært trist om turen endte etter første sving. Han bestemmer seg for å stavre noen meter lenger ned og kjøre ut derfra. Siden dette er et bratt snøparti med til dels forræderisk snø, ble isøksa tatt frem. Skiene skulle på i et særdeles bratt parti og pulsen var høy inntil de var trygt på. Tips: Det kan være fornuftig å se denne videoen om hvordan man tar av/på ski i bratt terreng FØR man drar på tur!
De første svingene ble enklere enn forventet fordi jeg kunne traversere over til den andre siden av renna. Dermed unngikk jeg svinger i terreng på 45 – 50 grader. Henrik hadde funnet frem kamera og sto klar til å ta bilde når jeg kjørte ned renna. Det hadde kommet en del nysnø som hadde lagt seg til venstre i renna, så vi kjørte på høyresiden nedover for å minimere skredfaren. Renna var kjempefin og lang og kjøre. Etter hvert ble det mer og mer sugende slush-føre og mindre bratt. Dette var litt av en start på turen og vi hadde brukt mer tid enn planlagt.
Etter renna traverserte vi ut mot vest, tok på feller og gikk opp ca. 60 høydemeter til bandet. Ruten vi gikk etter var tegnet inn og skulle følge sommerløypa. Vi fulgte den et stykke, men skar så ned et bekkefar rett ned mot Memurubu. Her var det nydelig slush-føre i kveldssol det meste av veien før det så vidt ble gjennomslag før vi kom til hytten. Når man snur seg og ser opp på den siste delen av ruta, er det tydelig at det er fullt mulig å kjøre ned de fleste steder.
Vi var fremme på Memurubu kl. 19:30. Turen tok 7,5 timer – 5 timer opp og 2,5 time ned. Vi ble overrasket over hvor få gjester det var på Memurubu påskeaften – kun 17 stykker før det kom et følge litt senere på kvelden. Middagen var fantastisk – med underholdning i form av trekkspill og blokkfløyte. Vi kom i snakk med en dansk dame som hadde vært på de aller fleste toppene over 2000 meter med primærfaktor 10 meter. Sjelden vare. Etter en øl i hvert bein fant vi roen på sovesalen.
DAG 2: Memurubu – Surtningssue (2368) – Søre Veotinden (2267) – Glitterheim
30 km, 2070 høydemeter, 11.5 timer, 5 topper over 2000 meter
Vi våkner til en ny strålende dag uten tegn til verken skyer eller vind. Etter en solid frokost kl. 08:00 (vi ønsker frokost tidligere på hyttene!) er vi klare for å gå kl. 09:00. Det er skare og bra føre der vi drar opp sommerløypen mot Raudhamran. Det er bratt (opp mot 30 grader) og utrolig utsikt mot Gjende og fjellene rundt når vi drar opp mot høyde 1542.
Bestyrer på Memurubu har snakket varmt om Hestdalen så vi tar denne i stedet for å gå over Raudhamran. Vi sklir derfor ned på Hesttjønne, går opp på vannet 1567 og videre inn i dalen. Innerst i dalen ser vi at det har gått et flakskred i sørøst helningen mot ryggen av Surtningssue. Det var akkurat dette varsom.no beskrev som de mest utsatte områdene denne tiden. Nysnø kombinert med mye vind hadde samlet seg i utsatte sørøst-helninger. Den andre faren er sørpeskred når solen står på som verst.
Vi er ikke skredeksperter selv om vi har gått skredkurs, vært mye på topptur-ski i fjellet og lest mye om skred. Dette er en av de første gangene vi ikke kommer til å følge de «vanlige reglene», som for eksempel: «Gå på rygg, vær trygg» og «ikke gå over 30 grader bratt» (som er så bratt at du ikke klarer å gå rett opp med feller på skia) og unngå utløpssoner. Siden dette er sent på året og snøen i stor grad har satt seg, er det mulig å gå/kjøre betydelig brattere. Her er det stort sett bare erfaring fra mange år på skiturer i bratt terreng som gjelder – samt det vi observerer mens vi går. Vi er enige om å ikke ta sjanser, men kalkulere risikoen sammen. Til historien hører det med at vi på Spiterstulen traff en av skredekspertene som skriver på varsom.no. På «privaten» mente han at det ikke var skredfare i det hele tatt på det tidspunktet vi var på tur. Vel – man kan jo aldri vite, så varsomhet lønner seg uansett.
Etter en brødskive på 1900 meter går vi videre mot ryggen opp til Surtningssue (2368 moh.). Her er vi blitt fortalt at vi må bære skiene. Siden vi ser en snøflanke noe lenger nord, prøver vi denne men finner raskt ut at uten skarejern på er det ikke forsvarlig. Av med ski og traversering i steinrøys tilbake til sommerløypa. Lærdom: Det er alltid best å gå rygg der andre har gått når du skal opp en bakke med mye stein!
Vel oppe tar vi på ski og trasker de siste 400 høydemeterne til Surtningssue. 20 meter fra toppen begynner det å blåse. Svett kropp, lite klær og vind er en dårlig kombinasjon. Vi tar en del bilder og koser oss med fantastisk utsikt, spesielt mot renna ned fra Besshøe som vi kjørte ned i går. Vi er glade for at vi ikke så den herfra først…
Bjørn vil ta bilde av Henrik som svinger, men nei:
«Orker ikke! Beina er helt stive!»
Vi ser at noen har kjørt ned breen nord for Surtningssue og diskuterer om vi skal ta den ruten eller gå over toppene til Søre Veotinden (2267 m). Der ble den siste – men neste gang kjører vi ned breen og drar over Surtningssuoksle! På ryggen mot Søre Veotinden blir det flere 2000 meters topper med primærfaktor 30 meter: Søre Blåbreahøe (2196 m), Nørdre Blåbreahøe (2165 m), Sørvestre Styggehøebreatinden (2220 m). Ryggen er fin å gå, men det er stadig feller på / feller av. Spesielt Sørvestre Styggehøbreatinden er fin å klyve ut på. Her er nydelig utsikt mot toppene vi har vært på og den bratte siden mot øst.
Til slutt står vi på toppen av Søre Veotinden. Klokken er blitt seks og vi har vært på tur i ni timer. Nå venter fin nedkjøring ned Styggehøbrean. Det er kaldere i dag så vi får skareføre hele veien ned. Etter 20 minutter har vi kjørt 600 høydemeter ned og står på vann 1650 moh.
For å kunne kjøre ned nesten frem til Glitterheim legger vi turen over Styggehøe (1883 m). Vi prøver å unngå litt høyde med å gå noe nord, men ender opp med å traversere et godt stykke. Da vi kommer rundt kanten og har kveldsolen rett bak vil Bjørn gjerne ta et bilde av Henrik som svinger seg nedover. Da kommer det tørt fra Henrik: «Klarer ikke; beina er stive som to stokker». Det sier sitt. En lang etappe er snart over.
Uheldigvis har de lagt hytta litt opp på andre siden av dalen og de siste 10 minuttene blir det kraftløs skøyting og staking på glatte ski. Ikke noe vakkert syn, men kl. 20:00 ankommer vi resepsjonen. Igjen rett til middag og en tidlig kveld. Vi hadde bestilt sovesal men fikk eget rom til samme pris. Bestyreren orket ikke vaske hele sovesalen etter oss…
DAG 2: Glitterheim – Glittertind (2464) – Leirhøe (2330) – Spiterstulen
28 km, 1850 høydemeter, 11 timer, 3 topper over 2000 meter
Dag tre kommer med like bra vær som de to foregående. Frokosten på Glitterheim er som vanlig veldig bra og vi gjør oss klar for en ny dag. Henrik er noe tregere enn de andre dagene og opp de første bakkene går det trått. Vi tenker begge at planen om å ta med Leirhøe også kan bli vel drøy, men vi snakker ikke så mye om det før vi er på troppen. Turen til Glittertind er kort sagt en lang og jevn oppoverbakke. Solen står rett på og svetten renner. Vi går ut på høyden mot nordvest for å få litt vind. Etter 3,5 time står vi på toppen. Det er vindstille og snart har vi kledd av oss det meste. Ikke verst å kunne lufte seg på Norges høyeste punkt i bare trusa!
Vi koser oss på toppen med lunsj og fotosession. Henrik har kviknet til og nå fnyser vi begge av tanken på å ankomme Spiterstulen klokken tre på ettermiddagen i dette fine været. Leirhøe skal med! Vi gjør oss klare for nedfart til Glitterrundhøe (2089 m). Vi har sett at det er snøfelt ut mot stupene i sør og legger kursen mot dette. Henrik finner en god vei ned, mens Bjørn må ta av seg skiene og bære ca 20 meter. Vel nede ved Glitterrundhøe legges turen enkelt oppom toppen før vi fortsetter til Leirtjønne. Den siste nedfarten er veldig fin og vi får kjørt noen herlige svinger.
Ved Leirtjønne er det på med feller og vi går opp dalen mellom Spiterhøe og Leirhøe. Henrik tok bilde fra toppen av Glittertind som vi zoomer inn for å finne den beste ruten: Det er å holde dalen til ca 1800 meter og deretter dra inn på breen opp ryggen mot sør. Herfra er det lang, fin og jevn stigning mot toppen. Vi står på toppen klokken seks. Leirhøe er en flat topp, men høy og frittstående som den er, har den en fantastisk utsikt. Vi ser stort sett hele ruten vi har gått og mye av ruten vi skal gå. «Her skulle vi ha overnattet», sier Henrik.
Nedkjøringen fra Leirhøe er noe av det beste vi har kjørt.
Noensinne.
Så er det klart for en av nedkjøringene vi har gledet oss til – over 1200 meter pur glede ned til Spiterstulen. Første del er nokså hard, men fin. Vi velger en nokså bratt nedkjøring til breen. Her kan man legge inn nesten så bratt man vil. Nede på breen drar Bjørn ned til høyre for å se på forholdene. Han setter en V med stavene som betyr at Henrik kan sette rett ned breen i fin ettermiddagsslush. Det er nydelig nedkjøring der hvor Leirgrove har gravd ut en bekkesjakt.
På sydsiden har det bygget seg opp en stor skavl som man kan kjøre på. Vi drar imidlertid ned bekkesjakten i etter hvert tung slush. På slutten legger vi turen over Hellstuguhaugen og kjører nesten helt ned til Spiterstulen. Vi er inne kl. 20:00 og får vi servert en deilig tallerkenrett.
Vi møter et smilende par som har vært på tur til en liten hytte ved Hellstugubreen og etterpå til Bukkehøe. Snart er vi i full gang med å snakke om turer, nedkjøringer og skredfare. Det er ikke skredfare nå, sier de – noe vi ikke er helt enige i. Etter hvert kommer det frem at han er skredekspert og skriver for varsom.no. Uttalelsen blir moderert noe når samboeren avslører dette – og vi tar det med i fremtidige vurderinger. Det blir en hyggelig kveld i godt lag i peisestuen. Vi er de eneste som ligger inne – de to andre ligger i telt.
DAG 4: KONGEETAPPEN: Spiterstulen – Galdhøpiggen (2469) – Store Tverråtinden (2309) – Leirvassbu
30 km, 2100 høydemeter, 12 timer, 3 topper over 2000 meter
Tour de France har Alpe d’Huez . Dagens etappe er selve kongeetappen for Jotunheimen Haute Route Ultra. Må du velge en etappe så ta denne! Spiterstulen har stilt opp med den beste frokosten på turen så langt selv om det bare er vi to som er gjester. Vi er helt overveldet og nyter frokosten i langdrag. Dermed kommer vi noe senere av gårde enn planlagt. Men siden vi har gått like langt andre dager er vi ikke så bekymret.
Vi følger sommerruten mot Galdhøpiggen og er i storform selv om svetten siler godt når 500 høydemeter tas i timen. Når vi kommer til Svellnosbrean begynner vi å se etter ruter/nedkjøringer fra Galdhøpiggen. Vi har sett at det har gått et ras der vi mener ruta skal gå. Nå ser vi det på nært hold; et flakskred har løsnet midt i nedkjøringen og seilt ut på breen. Henrik mener at ruten ned vest for Keilhaus topp bør gå bra mens Bjørn har mer tro på den enklere ruten lenger nede og ut på Svellnosbrean. Alternative ruter blir vurdert og forkastet. Til slutt tusler vi ut til der normalruta går og to hoder bøyer seg ut over kanten og kikker ned. Det ser ikke så bratt ut ovenfra og vi antar at det skal gå bra.
Så snur vi og går opp på Galdhøpiggen. Den høyeste toppen i Norge må jo med – selv om Bjørn egentlig hadde tenkt å spare den til slutt, som den siste 2000-metertoppen på lista.
Henrik er smørblid der han kommer trallende først opp til toppen og merker at Bjørn henger litt etter. Gutten har gått seg i form. Overgangen fra el-sykkel til randonee-ski har gjort underverker for den urbane sjokoladeprodusenten. Og som turfølge har han vist seg å være den perfekte match for en sjokolade-elskende sørlending.
På toppen av Galdhøpiggen er det kikkert og tavle med navn toppene rundt. 2000-meterne i Jotunheimen har vi god kontroll på selv, men det er moro å se Hallingskarvet, Skåla, Snøhetta, Lodalskåpa, Trolltindene og flere topper lenger borte som vi har gått og sett på men ikke vært sikre på hva er for noe.
Etter lunsj er det på med hjelm og ski og vi kjører spente ned mot der vi skal kjøre ut. Henrik kjører først – vi er enige om å kjøre ned på ryggen vest for der skredet har løsnet. Henrik traverserer lengre enn jeg hadde antatt før han svinger ned. Så er det min tur.
Første del går bra, men litt ute i traversen tenker jeg: «Oi, dette var bratt!» Vinkelen kan sammenlignes med de første meterne ned fra toppen av Store Ringstind, bare at her flater det ikke ut men brekker videre nedover og blir enda brattere. Jeg forstår nå hvorfor Henrik traverserte noe lengre, det gjør at det blir litt mindre bratt og det kjennes nokså trygt å sette noen svinger ned til ryggen.
Vi diskuterer videre vei ned. Er det best å kjøre der skredet har gått? Bruddkanten er på ca. 20 cm og vi må da over denne og ned i rennen som blir enda brattere nederst. Bjørn sklir litt ned ryggen og kjenner at det er noen løse flak også her. Det blir avgjørende. Vi tar av oss skia og krabber over ryggen til rennen på andre siden. Her ser vi noen gamle spor som viser at andre har kjørt samme vei før oss. Vi traverserer over denne rennen også og kommer inn i en tredje renne hvor vi kjører til bunns i fin slush. Vel nede snur vi oss og ser opp. Jammen bra vi ikke kom denne veien og så hvor vi skulle kjøre – da hadde vi gått rundt!
Man ser sporene øverst og ned renne renner til venstre for der skredet har gått.
Stolte over å ha kjørt det som er selve cruxet på denne etappen fortsetter vi over Svellnosbreen til Store Tverråtind (2309 moh.) Vi går opp breen mot vest, setter på skarejern og går ryggen på ski til vi kommer til toppen. Det er en nydelig rygg å gå på.
Så skal vi ned til Tverråbreen. Vi går ned i rennen 20 – 30 meter vest for toppen. Her må vi klyve ca 20 meter ned en rimelig bratt steinur. Bjørn klatrer ned først mens Henrik står på toppen og tar bilder. Det stikker opp en del stein i snøen på den øverste biten, men det går greit å ta seg ned selv om kjøringen er så som så. Etter ca 100 høydemeter utvider snøfeltet seg og vi får 300 m herlig krusing i ettermiddagsslush ned til breen. Denne renna var perfekt!
Nede på breen tar vi på feller og labber mot Bukkeholstindene. Henrik merker at Bjørn er sliten, noe som går ut over orienteringen. Vi tar feil skar på vei til toppen. Det burde nok ha ringt en bjelle når Bjørn – som blir konfrontert med tilstedeværelsen av en topp som vi ikke helt ser på kartet – sier: «Den er sikkert ikke over 2000 meter, så da har jeg bare ikke lagt merke til den». Etter hvert står vi oppe på bandet mellom Vestre Bukkeholstindene 2156 og 2161. Vi ser etter nedkjøringsmuligheter men finner ingen.
Dette var en nedkjøring vi trodde var enkel. Derfor hadde vi ikke studert ruta så nøye. Vi rotet en del før vi omsider måtte omsider innrømme at ruta var tegnet inn korrekt rundt/over den sydligste 2166-toppen (det er to topper på 2166 m). Fra denne toppen er det fin nedkjøring rett ned eller langs sydryggen ned til breen. Det skal sies at dette var den eneste bommen vi hadde på hele turen – en god trøst i etterkant.
«Dette er kongeetappen!»
Vi ser på GPS’en at det er under en time til solen går ned. Vi vurderer å kjøre sørover ned breen til vannet Tverrbytnede som skal være en nydelig nedkjøring, men velger å holde oss til den originale løypa som er satt. Vi setter kursen mot Midtre Tverrbottinden, men det begynner å bli sent og vi observerer store overheng med truende skavler. Vi dreier da mot Store Tverrbottinden og bestemmer oss for å gå over Leirløyftet.
Vi kommer opp på bandet akkurat i det solen går ned og får en fantastisk solnedgang. «Den var verd hele turen», kommenterer Henrik og går bananas med kameraet.
Ned Leirløyfte holder vi ut mot vestre. Det begynner å bli skare og vi er trette, så det blir «tverrkjøring» ned – selv om vi har lest at det er mulig å prøve seg på rennekjøring (ca. 150 høydemeter) hvis man kjører mot venstre. For oss er det ikke et alternativ, men anbefales for de som måtte ankomme tidligere på dagen med friske ben! Igjen er det overraskende bratt ned dette vi hadde sett på som en ren transportetappe. Vi holder høyden, drar over Leirhaugene og Presten før vi renner ned til Leirvassbu kl. 21:30. Kongeetappen levde virkelig opp til navnet!
Trøtte og fornøyde kommer vi inn og får servert fantastisk middag og enda mer fantastisk dessert av bestyrerne Ole Jacob og Tove Grindvold. Som en av de andre gjestene kommenterte: «Dere får jo bedre mat enn oss som kom på tiden!» Leirvassbu har virkelig skjønt hva kundebehandling er. Vi kommer hit igjen og igjen…
Etter en stund introduserer Ole Jacob oss for fire andre gjester. En fransk skikjører, to norske skikjørere og en skjeggete fotograf. Overraskelsen er stor da den skjeggete karen viser seg å være Johan Wildhagen, en av grunnleggerne av Jotunheimen Haute Route. De var nå i full gang med å ta bilder og video for å lage enda bedre nettsider og beskrivelse av turen. Johan er en skikkelig entusiast og en fantastisk ambassadør for Jotunheimen. Vi er helt sikre på at Jotunheimen Haute Route kommer til å ta helt av de neste årene.
Kvelden ble lang og vi var ikke i seng før kl. 01:30. De siste diskusjonene gikk på hvordan ruten burde forlenges fra Storebjørn som er siste topp på den originale ruten. Det er dette som gjør Jotunheimen Haute Route så fantastisk! Det er utrolig mange alternative topper og nedfarer å velge i. Vi ble enige om å bestemme endelig rute når vi kom til Storebjørn.
DAG 5: Leirvassbu – Storebjørn (2222) – Gravdalstinden (2113) – Skogadalsbøen
28 km, 1450 høydemeter, 9 timer og 2 topper over 2000 meter
Etter herlig frokost var vi klare for femte dagsetappe kl 09:30. Vi startet med å skli ned Storflye til Tverrbyttbekken. Nok en varm og vindstille dag med blå himmel, så vi kler av oss og smører tjukt på med solkrem og drar buffen godt ned i panna. Vi ser noen få skyer i sør og fantaserer om at de legger seg over hodene våre i de bratteste motbakkene.
Bjørn tusler jevnt oppover og ut på Bjørnbrean. Da kommer den første skyen seilende! Akkurat i de bratteste bakkene opp mot toppen! Snart blir sikten dårlig og føret er hardt siden solen ikke har stått på. Vi setter på skarejern. Plutselig får Bjørn et glipptak med skarejernene. Ikke noe farlig, men nok til at man ikke kan stole helt på dem. Grunnen er at skarelaget ikke er hardt nok slik at det kan løsne små flak selv om man har skarejernene godt nedi.
Snart er vi oppe ved hjørnet 100 høydemeter under toppen. Her pleier mange å ta av skiene og gå opp til fots, men med skarejern og går det greit rundt hjørnet. Så bryter solen gjennom skylaget og ville gledeshyl runger. Vi har gått og sagt at vi ikke skal klage på været…men at det optimale ville være å ha en sky over hodet oppover, sol på toppen og på vei nedover.
Kameraer fiskes frem og Henrik blir så ivrig i en sving at han glemmer å sette skarejernene godt ned og begynner å skli. Bjørn ser at det ikke er noe farlig da det er en grop to meter lenger ned, men dette ser ikke Henrik som skjelvende kommer seg på beina igjen. Deretter blir det noen nydelige bilder før vi drar opp de siste høydemeterne til toppen. Bjørn går opp på ski, noe som er litt scary, mens Henrik som har fått en liten støkk går opp uten. Vi sitter lenge på toppen og nyter utsikten og tar bilder. Praten går livlig om toppene og løypa vi har fulgt til nå. Nå er originalruta ferdig, men vi har ingen planer om å gi oss. Det blir Gravdalstiden og Skogadalsbøen.
«Værgudene har hørt oss! Vi fikk sky over hodet i
brattbakkene og sol på toppen».
Nedkjøringen til Smørstabbreen er spennende. Vi kjører ned ei renne mot sydvest ca. 100 høydemeter under toppen. Bjørn sklir ned først. Noen steiner stikker opp, så han er forsiktig. Henrik kjører ut lengre til venstre og tar fine svinger ned på Smørstabbreen. Renna her er nok like bratt som sydrenna ned fra Galdhøpiggen og kan være fin å øve på for å se om det går greit å kjøre, eller om man skal øve litt til…
Så bærer det over Smørstabbreen der vi får øye på noen rare spor. Vi skjønner ikke helt hva dette er før vi husker at en på Leirvassbu hadde sett et fly lande her oppe i går. Det bringer tankene tilbake til gamle dager da turister ble fløyet opp på breene i påsken. Det er godt at det ble slutt på det, tenker vi og nyter utsikten mot Hurrungane som nå er kommet veldig nærme.
Vi går opp i skaret mellom Søre Smørstabbtindane. Her finner vi en veldig fin nedkjøring som vi bare må ta! Av med sekk og på med fell. Det ble fine bilder!
Deretter dreier vi mot syd i retning Gravdalstind. Bjørn har vært på denne før, men blir overrasket over hvor bratt og fin toppen er. Skiene settes på sekken det bratteste partiet opp mot toppen.
Vi er spente på nedkjøringen – som viser seg å være fantastisk, med flott terreng og uante muligheter. Vi kjører heng på heng nedover, men holder oss opp mot ryggen for å komme lengst mulig ut i dalen. Så drar vi over til nordsiden og klarer å renne helt ned til elvegjelet mot Vetle Utladalen. Her får vi en nydelig nedkjøring ned til den kvistede løypa mot Skogadalsbøen. Etter å ha krysset elven ved Storebrui tar vi på feller et stykke før vi igjen må ta dem av og gå ca 2 km i småkupert terreng. De siste 200 m til hytta er det feller igjen.
Den betjente hytten er stengt, men selvbetjeningshytta sto åpen. Vi hadde med DNT-nøkkel, men slapp altså å bruke den. Det diskes opp med pannekaker til forrett, lys lapskaus til middag og fruktcoctail til dessert. Henrik hentet (etter en middagslur) vann i elva og mente etterpå at det var noe av det farligste han hadde gjort på turen.
DAG 6: Skogadalsbøen – Uranostind (2157) – Fondsbu
18 km, 1400 høydemeter, 6.5 timer og 1 topp over 2000 meter
Igjen våkner vi til en strålende dag og befinner oss langt nede – i Norges dypeste dal. Fuglene synger, bekken klukker, rypene kakler – våren er i anmarsj. Vi går fra hytta kl. 08:30 for å være sikre på å rekke beltebil fra Fondsbu kl. 16:00 – og for å få bra skare. Skaren viser seg å holde greit, men vi går igjennom av og til. Skogadalen følges opp på nordsiden av bekken. Det er snøbroer som vi kan gå over, men vi holder nordsiden opp litt for lenge og må gå litt skrått før vi kommer til en ny snøbro.
Det er ca 5 km innover dalen og kun 150 m stigning, så dette er en transport-etappe. Men dalen er nydelig, svetten renner og vi er på tur!
I enden av dalen tar vi en rast for å tørke sko og bein, en rutine vi har innført en gang per dag for å forebygge gnagsår og såre bein. For Bjørn sin del har det overhodet ikke vært noen problemer. Han har verken brukt sportsteip eller compeed på hele turen. De nye La Sportiva Spitfire-støvlene er sykt lette, behagelige også i flatt terreng og fine å kjøre med. Henrik har tapet litt men har heller ikke nevneverdige plager etter snart 10 000 høydemeter og 150 km. Randonee-utstyr har nå blitt så lett og komfortabelt at vi tror det kommer til å ta over veldig mye av fjellski-markedet de neste årene. Kanskje også slalom-markedet? Rando er jo slalom og fjellski i ett – bare enda bedre feste oppover. Du kan gå hvor du vil og kjøre lett ned i fantastisk uberørt natur.
Tilbake til Skogadalen. Bjørn er litt treig og sier til Henrik: «Bare gå, så tar jeg deg igjen». Den funka! Henrik durer av gårde i voldsom fart oppover Skogadalsbreen. Bjørn innser at det er umulig å ta han igjen og sakker av til normal labbing. Etter et par bratte heng i breen står Henrik og venter. «Måtte bare teste ut hvor fort vi kan gå når vi går på», gliser han og ser på klokka. 400 høydemeter på 40 minutter (eller 600 i timen) er brukbart med sekk og full utrustning. Bukkene roer ned tempoet.
Mot toppen kommer vi til en stor vindskapt gryte i breen som minner om Bings gryte på Jostedalsbreen. Vi går ned i den og tar en matbit. Vi er på 1850 m høyde og har bare 300 m igjen til toppen av Uranostind – 2157 m. Sekkene legges på toppen av breen. Vi tester hvor bratt vi kan gå opp til bandet mellom Uranostind og Slingsbytind med det resultat at vi må ta av oss skiene og bære dem opp.
Så går vi opp nordryggen på Uranostind. Ved fortoppen ser vi den knivskarpe eggen ut mot toppen. Noen har gått før oss, så det er enkelt, men veldig luftig å gå utover. Dette er en verdig siste topp på vår fantastiske tur. Vi drømmer om å kjøre ned østflanken men har vett nok igjen i skallene til å forstå at det ligger langt over vår kompetanse. Foreløpig.
«Toppeggen på Uranostind er den råeste på hele turen.»
Vi kjører ned nordryggen med nydelig utsikt mot Hurrungane i nordvest og Smørstabb-massivet i nordøst. Sekkene plukkes opp og vi fortsetter bratt ned og videre over til Mjølkedalsbreen. Vi setter gode svinger og traverserer så ut på vestsiden for å holde høyden ut Mjølkedalen. Vi kommer oss ned til vann 1288 m før vi må gå flatt i ca. 1 km. Siste del følger vi Mjølkedøla ned til Fondsbu. Vi er fremme kl. 15:00 og rekker både dusj og «Fondsburger» før beltebilen tar oss ut til Tyin kl. 16:00.
Plutselig dukker Eva Raastad (73) og sønnen Jan Even Raastad opp i beltebilen. Eva stiftet Fjellsportgruppa i Storebrand sammen med Øystein Nesset. Hun skal ha en stor del av æren for at Bjørn har hatt Jotunheimen som tumleplass – og for at han møtte fjellgeita Christin Oldebråten på Smørstabbreen. Hun frøs på tærne og Bjørn inviterte henne opp i vindsekken. Men det er en annen historie.
Så var turen over. Christin og Nila (5) står klare med bilen der beltebilen stopper. Ikke verst å ha en blid kone som lar deg dra på lang guttetur og stiller opp som taxisjåfør etterpå.
Oppsummert
Vi gikk i overkant av 150 km, 10 000 høydemeter og kom opp på 15 topper over 2000 m med primærfaktor 30 m. Totalt var vi på tur i 58 timer. I 24 av disse var vi i ro og 34 timer var vi i aktivitet (i følge GPS’en). Vi hadde stort sett med oss 2 liter drikke, 6 brødskiver og 100 gram sjokolade hver dag. Sekken veide 12-14 kg.
«Vi tror Jotunheimen Haute Route blir en klassiker i årene som kommer.
1500 går turen i Alpene hvert år. Det kommer til å bli mange i Norge også!»
Takk til entusiastene Johan Wildhagen og Stian Hagen som startet eventyret i 2013. Og takk til DNT og hyttene. Hold på særpreget, den stille naturen og ikke engang tenk på å merke rutene! Fortsett med god mat. Server frokost enda tidligere og ha fleksible middagsalternativer til oss som kommer sent frem.
Vi kommer tilbake!
Henrik Wold Nilsen & Bjørn Tjomsland
Nyttige lenker:
- Bessheim.no
- Memurubu.no
- Glitterheim.no
- Spiterstulen.no
- Lerivassbu.no
- Skogadalsboen.turistforeningen.no
- Fondsbu.turistforeningen.no
- JVB.no/beltebiler
- Varsom.no
Andre lenker:
Friluftsglede 